Ny-Hellesund

Hovedtrekkene i uthavna Ny-Hellesunds historie

Som en naturlig havn i kystleden har Ny-Hellesund vært benyttet i uminnelige tider. Havna er kjent fra sagalitteraturen. Sagnet om hvordan en bergvegg i sundet delte seg i to da Olav den hellige var på flukt fra en overmektig fiende, er fortsatt kjent, og har gitt opphav til navnet Olavssundet. De to steinvardene på Helgøya var et kjent seilingsmerke alt i middelalderen. At Ny-Hellesund tidlig var en mye benyttet havn, vitner de mange påviste skipsvrakene ved øyene om. To av vrakene er datert til 1400-tallet.

Gravplass og kapell
Ny-Hellesund hadde i tidligere tider, som så mange andre større og mindre havner langs norskekysten, en gravplass for sjøfolk og "strandvaskere". Den engelske kunstneren John William Edy, som besøkte Ny–Hellesund i år 1800, skriver at "her er også en gravplass for skibbrudne sjøfolk, hvor de kan få en anstendig begravelse. Sognepresten i dette sognet kommer og kaster vigslet jord på de døde og leser begravelsesritualet. Stein som legges i en sirkel eller et lite kors av tre hvor navnet er skrevet, hvis det er kjent; viser stedet hvor den skibbrudnes jordiske levninger hviler." "Kapell–Kirkegaarden" ble offisielt nedlagt så sent som i 1850–årene. I 1827 ble en hollandsk kaptein ved navn Lantermann gravlagt der som en av de siste. Han hadde drevet i land på Kubbøya. Den som har øynene med seg, kan fortsatt se et par lave forhøyninger her ute. Det er sjømannsgraver.

 
En begravelsesscene i Lydersbukta skildret av den engelske billedkunstneren av John Wiliam Edy. Utsynet er mot Olavssundet. Kirkegården på Kapelløya ligger ikke her, så kunstneren har tatt seg noen friheter for å få Olavssundet med i bildet. (Akvatintetsing fra 1800)

I tilknytning til gravplassen lå et mindre kapell. Lokal tradisjon og stedsnavn gir klare indikasjoner på at kapellet og gravplassen var lokalisert på Kapelløya, nærmere bestemt til det lave eidet mellom Indre og Ytre Lydersbukt på sydsiden av øya. Likeledes tyder kildene på at kapellet var viet til Sankt Olav. I middelalderen fantes foruten sognekirkene et ukjent antall kirkesteder av lavere rang, deriblant s.k. "knutepunktkirker" langs ferdselsveier til lands og til sjøs. Olavskapellet på Kapelløya har vært en slik knutepunktkirke langs den viktige handelsveien som hadde Ny–Hellesund som en av sine havner.

Uthavna
Med sin fremskutte posisjon i kystlandskapet, enkle innseilingsløp og gode dybder, var Ny-Hellesund en av de mest besøkte uthavnene på Agderkysten på 1700- og 1800-tallet. Hit søkte årlig hundretalls handelsskip i fart mellom nord- og østersjøområdene tilflukt når vind og strømforhold gjorde seilasen vanskelig. Og det var besøk av fremmede skip til havna og betjeningen av disse som gav grunnlag for bosetningen på øyene.

Eldste registreringer av fast bosetning går tilbake til begynnelsen av 1600-tallet. Fra samme tid var det regulært tolloppsyn. Første registrerte privilegiebrev på gjestgiverdrift er fra 1690, men det er dokumentert at slik virksomhet foregikk lenge før det. Folketallet skjøt for alvor fart ved opprettelsen av Ny-Hellesund losoldermannskap i 1721. På det meste var det 20 loser ved stasjonen. Ved inngangen til 1800-tallet var det etablert et livskraftig samfunn med 135 innbyggere.

Utenom losing livnærte innbyggerne seg av utenriks sjøfart, handel og rederivirksomhet. Sporadisk kunne innbyggerne ha inntekter knyttet til berging av skip og utbedring av skader på rigg og skrog. Hummerfiske var også viktig. Det ble drevet hummereksport direkte til Holland herfra alt på 1730-tallet. Senere ble hummeren for det meste eksportert til England. Fast tollstasjon ble opprett i 1796.  Et engelsk hummerkompani etablerte seg i Ny-Hellesund på 1820-tallet, og ble her i 40 år. Det førte til at Ny-Hellesund i en lengre periode ble største eksporthavna for levende hummer i Lister og Mandals Amt. Rundt 1850 gikk enkelte år mer enn halvparten av Norges samlede utenrikseksport av hummer over Ny-Hellesund.

Under Napoleonskrigen 1807-1814 var Ny-Hellesund både kaperhavn og base for de nasjonale sjømilitære styrkene. Ny-Hellesund var også distriktets transitthavn for kornforsyningen fra Danmark, samt utløps- og innløpshavn for de hurtigseilende post- og ordonnansfartøyene som krysset Skagerrak under hele krigsperioden.

Folketallet nådde et høydepunkt i 1865 med 225 innbyggere. Fra slutten av 1870-tallet, da dampskipene for alvor begynte å by seilskipene konkurranse, mistet Ny-Hellesund mye av sin betydning som uthavn. Et stadig bedre utbygd nett av fyr og lykter langs kysten gjorde at skipenes behov for natthavn ble mindre. Fisket ble etter dette en viktig næringsvei. Folketallet gikk gradvis ned, men så sent som i 1950 bodde det fremdeles over 100 mennesker her. Fraflyttingen begynte for alvor først på 1960-tallet da skole, butikk, losstasjon og tollstasjon ble nedlagt omtrent samtidig.

I dag er det mindre enn10 fastboende til sammen på de tre hovedøyene; Monsøya, Helgøya og Kapelløya. De fleste eiendommene er nå til fritidsbruk, for det meste i sommerhalvåret. Mye av uthavnas lange historie kan fremdeles tydelig leses av stående bygninger og andre jordfaste minner i kulturlandskapet. Som uthavnsmiljø er Ny-Hellesund et av best bevarte på hele Agder-kysten.

Tekst: Bjarne T. Sørensen.