Huseby kongsgård

En kongsgård er en storgård som har tilhørt kongemakten, og ble brukt som kongelig residens under vikingtiden. Den ny styreformen til Harald Hårfagre var basert på store gårder langs kysten, til underhold for konge og hird. Kongen rådde over disse gårdene og hentet store deler av sin inntekt herfra. Kongsgårdene fungerte som administrativt, sosialt og økonomisk knutepunkt for å utøve makt over større geografiske områder. I fjordområdene innenfor knyttet kongen til seg lokale stormenn med delegert kongelig myndighet og militær makt. Systemet ble gradvis endret da kongen fikk fastere forankring i byene og med framveksten av statssamfunnet på 11-1200-tallet.

  

Kart: Huseby kongsgård, kart utarbeidet av elever ved jordbruksskolen ved Huseby i Farsund omkring 1860. © Vest-Agder fylkeskommune.

Huseby kongsgård
Huseby - en gård med mye historie og tradisjon- ligger høyt og fritt med utsyn i alle retninger. Gården er gammel kongsgård, en storgård med røtter tilbake til før vikingtiden, og med funksjoner som hevet stedet langt over de øvrige gårdene i distriktet. 

En gang i tidlig middelalder synes en markert deling å ha funnet sted mellom dagens gårder Huseby og Lunde. Som et talende vitnesbyrd står fremdeles en grensestein med runeinnskrift i gårdsgrensen. Runesteinen kan trolig dateres til begynnelsen av 1100-årene og er Norges eldste dokumenterte grensemerke.

Gården var kongelig administrasjonsgård i middelalderen, og etter tradisjonen fra gammelt av residens for kongen på Agder. Den var en sentral og viktig gård med mye makt over store deler av Sør-Norge, gjennom hele middelalderen. På 1300-tallet var det høytstående embetsmenn som holdt hus på Huseby og ved utgangen av senmidelalderen var fremdeles Huseby i kongelig eie. Disse drev med moderne jordbruk, og det første til at mange av gravhaugene ble ødelagt. God matjord og stein fra haugene ble brukt i gårdsdriften. På 1600-1700 tallet kom gården i privat eie, og i en periode ble det drevet jordbruksskole her. Det ble gravhaugenes endelig skjebne.

Det kongelige kapell

 

Sankt Laurentius. Kalkmaleri fra Överslö kirke, Södermanland, Sverige, fra 1500-tallet.

Sydvest for gårdens øvrige bygninger lå det i middelalderen et kongelig kapell, Sancti Laurentis de Lista. I 1308 nevnes en kirke ved Huseby kongsgård i et pavebrev fra pave Klemens 5. Han tillot å bygge 14 kirker organisert som kongelige kapeller direkte under kong Håkon 5. De fleste kirkene lå i tilknytning til større byer og det er derfor ganske spesielt at Huseby er blant de 14. Det forteller hvilket maktsete stedet må ha vært. Trolig skaffet kongen seg sine egne kirker — nettopp for å styrke sin egen posisjon i forhold til datidens mektige biskoper. St. Laurentius kirken ble sannsynligvis reist en gang på 1100-tallet og nedlagt like etter reformasjonen.

I 1920 gravde Andreas Stray frem murene fra kapellet og varslet myndighetene i Christiania. De senere årene har Fylkeskonservatoren gjennomført forskjellige undersøkelser for å lokalisere det gamle steinkapellet og den tilhørende kirkegården som har ligget i utkanten av hagen på Huseby. Satelittbilder viser at det har ligget en større bygning like innenfor steingjerdet her. Man antok først at dette var kapelle. Dette er sansynligvis restene etter et større hus, mens kapellet har lagt der lysthuset står i dag.

Sankt Laurentius
Sankt Laurentuis er en helgen som led martyrdøden under keiser Valerian 1. den 10. august år 258 i Roma. I Norge er han bedre kjent som Sankt Lavrans eller Sankt Lars. Dagen hans den 10. august kalles larsok og er avmerka på primstaven.

I følge legender var Laurentius spansk og kom fra Osca, men navnet hans betyr mannen fra Laurentum og det er ikke utenkelig at han egentlig kom fra Laurentum ved Roma. 

Sankt Laurentius er vernehelgen for bibliotekarer, arkivarer, studenter, fattige, brannskada og mange fleire;
balnt annet de som tilhører yrker som tradisjonelt er knyttet til ild, som bryggere, vaskekoner og kokker. 

 

Tekst: Yvonne Fernmar Willumsen
Publisert av Fylkeskonservatoren i Vest-Agder 2012.