Tarens betydning for kystbefolkningen opp gjennom tidene.
Tang og tare har alltid vert en resurs for jordbruket langs kysten. Den er rik på vitaminer, mineraler og mikronæringsstoffer.
I mer enn 1000 år har tang og tare blitt brukt til gjødsel og dyrefor. Vi har tangtyper som sauetang, grisetang og butang som forteller at de er bruk til for til forskellige dyr.
Nede i stranda bygde de før i tiden små grisehus av stein, såkalte svinsti, der grisene bodde hele året og livnærte seg på tang og tare, røtter og planter.
Tare som gjødsel
Lista var fra gammelt av regnet som kornkammeret på Agder. En av årsakene til det var den store tilgangen på taregjødsel. Dette var før kunstgjødselens tid, og husdyrgjødselen var knapp. Men her på Lista kunne mange bønder doble åkerarealet med bruk av taregjødsel.
Taren gir ikke bare gjødsel til plantene. Den styrker også plantens immunforsvar slik at den blir mer motstandsdyktig mot sopp og bakterier, og dette gir også bedre vekst.
Omkring 1870-80 fikk taren en annen betydning. Grunnstoffet Jod var oppdaget og tare var det best egnede, og billigste, råstoffet til å framstille dette. Dette førte til en ny næring nemlig tarebrenning og salg av tareaske.
Taren ble da kjørt opp og spredd utover marka. Så ble den snudd og vendt på til den var tørr nok til å bli brent. Dette tok ca en uke. Så ble taren brent på noen store flate steiner.
Deretter ble asken samlet opp og pakket i strisekker. Fersk tare ga 4% aske, og asken inneholdt ca 15% Jod.
Asken ble solgt til oppkjøpere som eksporterte den til jodfabrikkene i bl.a. Skottland.
Bøndene fikk 18-20 øre kiloet for tareaske, og kunne tjene opptil 500 kr på en sesong.
Da det var Jordskifte på Stave i 1906 var det viktig at alle brukerne skulle få sitt eget tarestykke her i Trihaugvika eller i nermeste område. Disse tarestykkene er noen lange, smale jordstykker som strakte seg fra veien og ned til sjøen. Hvem som kunne ta tare ble reglulert med bestemmelser i utskiftningsdokumentet.
Men i 1933 falt jodprisen kraftig. Årsaken var at Chili-salpeter var et billigere råstoff, og tarebrenninga forsvant etter hvert.
Men taren hadde flere bruksområder.
Tang og tare er alger, og det utvinnes alginat av den. Alginat er brukt som bindemiddel eller stivelsesmiddel i mange hundre forskellige produkter. Til eksempel: iskrem, gele, ketchup, dressinger, skinkepålegg, dyrefor, sveiseelektroder osv.
I 1951 fikk bøndene daglønn for å spenne opp ståltråd eller wire mellom store steiner langs sjøen. Disse ble brukt til ”klessnor” for å tørke tare. Du kan se boltene står i steinene enda. Så kjørte de tare opp og hengte den til tørk. Når den var lagringsdyktig ble den hentet med lastebiler og sendt til fabrikkene.
Dette holdt de på med noen år, men i 1958 støpte de vei ned til sjøen ,og langs sjøen i Trihaugvika. Derfra hentet de rå tare med maskiner. Etter noen år brakk bølgene i stykker denne støpte veien, men du kan se mye betongrester på land i dag der nede.
Nå foregår taresankinga med båt og kalles taretråling. Dette er ikke tillatt utenfor Lista. Taren virker også som bølgedemper på landet innenfor.
Taren har også en annen verdi. Når taren ligger på land og råtner er det et yrende insektliv inne i den. Og disse insektene er mat til fugler som trekker eller hekker på Lista. Listastrendene er svært viktige for den store fuglebestanden i området. Listastrendene er vernet som Landskapsvernområde, men enkelte områder har i tillegg plantelivsfredning eller fuglelivsfredning.
Tekst: Ernst Mathiassen.
Publisert av Fylkeskonservatoren i Vest-Agder 2013.